Sol en Argentina

Hjelpes, det har gaatt 2 maander siden jeg skreiv sist. El tiempo vuela (tida flyr)!

Team Norway kom paa besok (detta er hva Elise kalte Ingebjorg, Signy og Rikke), og det var selvfolgelig kjempe stas! Forst kom Signy og Ingebjorg, jeg motte de paa flyplassen, og det blei en taarevaat gjenforening. Og ett par dager etter kom Rikke ogsaa. Og de hadde med knekkebrod, brunost og masse melkesjokolade! Kjempestas! De var her i over 3 uker, og vi storkosa oss. Vi aat masse god mat (det blei mye biff og rodvin.....), besokte et dusintall cafér og restauranter (jeg laerte mye om Buenos Aires av aa ha besok...), besokte museer, shoppa, dro til Iguazu (en av verdens storste fosser paa grensa til Brasil), dro til Montevideo i Uruguay, besokte estanciaen El Ombu som jeg har vaert paa for, slik at jentene fikk sett pampasen, og generelt noyt hverandres selskap. Man har mye aa prate om naar man ikke har sett hverandre paa 5-6 maander! Litt trist var det da de dro hjem igjen, men det gikk egentlig veldig fint. Jeg hadde 2 maander igjen da de dro, og jeg hadde saa mye mer jeg ville gjore for jeg drar, pluss at vaaren var i full gang, saa det gjorde ingenting aa staa aleine igjen. Og aleine er jeg jo absolutt ikke! Men det var veldig godt aa ha de her, og det var ogsaa stas aa vise de byen jeg har bodd i i 8 maander naar jeg vender snuten hjemover om 1 maande. Er litt godt at noen vet hva det er jeg snakker om naar jeg kommer hjem og har masse aa fortelle...

Ellers jobber jeg ikke lenger. Naa bruker jeg dagene mine til aa ha spansk 2 ganger i uka, og ellers prover jeg aa bruke tid sammen med venninna mi Melina. Detta er jente som vasker kontora der jeg jobba, ho er 27 aar, har 3 unger, og bor ganske langt utafor byen. De er ikke akkurat av de rikeste. Jeg bruker 2 timer fra jeg forlater huset til jeg er hjemme hos ho, saa det er litt tungvindt, men absolutt verdt det. Vi har det veldig koselig sammen, og ho snakker ingenting engelsk, saa det er kjempe bra for meg aa vaere med ho. En dag reiste vi i en dyrepark sammen, det var kjempestas! Jeg holdt tigerunger, og klappa store tigere!!! Oioioi, det var saa stas. Litt skummelt med de store tigrene, men jeg var ikke saa redd, skjonte ikke helt for etterpaa at jeg burde ha vaert mer redd......det er nemlig blitt ulovlig aa gaa inn til de store tigrene, etter at det har vaert noen ulykker. Men siden vi er i Argentina, er det ikke saa mange som bryr seg om en lov regjeringa har laga, saa klappe store tigre fikk vi gjort allikevell! Klappa bjorneunger gjorde vi, og ridde paa elefant. Det jeg syns var mest stas var tigerungene, de var saa sote! En anna dag dro jeg hjem til ho, og tilbragte dagen med ho og hennes 3 nyyyydelig barn. Det er ei jente paa 9 aar, Tiara, en gutt paa 7, Nauhel, og en gutt paa 5, Valentin. Og de er helt nydelige! Melina bor naa sammen med foreldra sine, barnefaren er ikke helt med i bildet for tida, og det har han vel ikke vaert paa en stund. Og de bor i et hus som ingen av oss ville ha bodd i for aa si det saann, men ho har gjort en saa bra jobb med de ungene. De er saa snille og veloppdragne. Denna dagen var vi bare hjemme hos de, laga mat sammen, og jeg hjalp de litt med leksene. Paa fredag var det bursdagen til Tiara, og jeg var invitert. Da var det over 30 unger der, og bestemora(mor til far) hadde leid et hoppeslott som vi monterte i hagen. Detta var jo kjempe stas for de. Jeg hjalp Melina med maten, og ellers hoppa vi litt i slottet med ungene. Jeg ga noen engelskboker til Tiara i bursdagsgave, vi har nemlig inngaatt en avtale om at ho skal laere meg spansk, ogsaa skal jeg laere ho engelsk. Da jeg dro for aa kjope bokene, jeg fikk tips av laereren min om hvilken butikk jeg burde dra i, han er engelsklaerer paa barneskolen, blei jeg bare deprimert. Jeg brukte 1 time inne i bokhandelen, leita og bladde, og endte opp med aa bli deprimert, for naar jeg drar er det ingen der som kan hjelpe ho med engelsken. Hva er vitsen med aa gi ho boker da, tenkte jeg? Jeg endte opp med aa kjope noen, og ho blei veldig glad, men man kan faa en folelse av haaploshet her....
En annen dag mottes Melina og jeg da ho var ferdig paa jobb, og vi dro til et sted i naerheten av der ho bor. Siden jeg hadde spist middag hjemme hos ho uka for, og ho nekta meg aa betale noe som helst da vi var paa butikken, hadde jeg sagt at jeg skulle ta ho med ut aa spise en dag, saa kunne ho velge akkurat hvor ho ville at vi skulle gaa. Jeg saa for meg god biff og rodvin, men ho valgte McDonalds. McDonalds blir ansett som dyrt her, og ho har ikke vaert der paa over ett aar. Ikke jeg heller, men det er ikke fordi jeg ikke kan, det er fordi jeg syns det er soppelmat......Men vi dro, og ho storkosa seg. Etterpaa kjopte vi is (de har jo verden beste is her!!). Da jeg satt paa bussen hjem fikk jeg melding fra ho der ho skreiv tusen takk for i dag, en utflukt som jeg tror jeg aldri har hatt med ei venninne. Vi aat paa McDonald og etterpaa en is. Detta er for meg veldigveldig vanlig, noe jeg gjor med venninnene mine hjemme hele tida, og akkurat naar jeg vil. Jeg er jo veldig glad for at jeg kan gjore noe saant for ho, men jeg blir ogsaa litt trist, for jeg syns at det er noe alle burde kunne gjore med venninnene sine. Saa da tenker man litt at man er fryktelig heldig som har alle de venninne man har. Ikke alle som er like heldig som meg. Da barnebursdagen var ferdig, og jeg og Melina satt aleine igjen, sa ho Hva skal jeg gjore naar du reiser? Hoff, det kommer til aa bli fryktelig trist, jeg skulle onske jeg kunne ta baade ho og de 3 sote barna hennes med meg hjem i kofferten...... men det kan jeg jo ikke.

Ellers er vaaren/sommer i full gang her, og det er kjempe deilig! Jeg kom akkurat tilbake fra parken, der har jeg sitte aa gjort leksa Melina har gitt meg. Jeg ga de alle, Melina og de tre barne, en Eventyrsjokolade hver (alle maa jo smake norsk melkesjokolade) og inni papiret der fins det jo som kjendt norske folkeeventyr. I papiret Melina fikk er eventyret om Kjerringa mot strommen. Ho ville jo selvfolgelig veldig gjerne forstaa teksten, saa jeg fikk i lekse aa oversette eventyret. Saa det har jeg gjort i parken i dag (og blitt litt rod....) Det er ikke kjempe lett aa oversette norske folkeeventyr til spansk.......for det forste er eventyret mye sentrert rundt at kjerringa sier "klippe klippe" - om aakern - mens mannen vil skjere......og paa spansk er detta det samme ordet......men eventyret er oversatt, om enn med litt andre ord enn det som staar paa papiret. Saa faar vi se i morra om ho forstaar det jeg har skrive....er mulig vi maa skrive om litt sammen for det blir fortakt til ungene, for at de skal forstaa mener jeg........forsaavidt et grusomt eventyr......vet ikke helt hvor stolt jeg er av aa fortelle detta eventyret, de maa jo synes nordmenn er ganske barbariske.....jeg faar fortelle at det er ikke normalt aa forlate kona si druknende i elva.....

Nok om norske folkeeventyr.......Birte kommer paa besok til meg i desember (kusina mi). Ho blir bare 1 uke, siden ho ikke kan reise for pga eksamner, og jeg har billetten min hjem 16. desember. Men vi skal prove aa gjore det meste ut av denna ene uka. Og jeg tror det blir godt aa ha noen aa reise hjem sammen med, for det kommer til aa bli taarevaatt nok en gang......for jeg vil jo faktisk ikke hjem..... Eller, jeg vil jo hjem, det er jo jul og alt ting, men jeg vil samtidig ikke at det skal vaere over.......men 17. desember er jeg hjemme, og da er det julaften hos Signy! Det blir stas!

Jeg regner med at detta blir siste gangen jeg skriver (saa daarlig som jeg er til aa oppdatere), saa da sees vi hjemme i desember alle sammen! Haaper dere alle har det fint!

Chau, nos vemos en diciembre! Voy a disfrutar mi ultimo mes en Argentina!

Tida flyr noe helt grusomt, og plutselig hadde det gaatt mer enn en maande siden sist jeg skreiv. Og da er det, som tidligere, litt aa ta tak i....

Det er allerede 11. september, og jeg er ikke klar for aa reise hjem, saa jeg har bestemt meg for aa bli fram til jul. Jeg har ikke booka om billetten min enda, men regner med jeg kommer hjem rundt 22. desember. Jeg maa jo hjem til jul!! Men jeg har begynt aa forstaa at det kommer til aa bli fryktelig vondt aa reise. Dere der hjemme vil alltid vare der, men de fantastiske menneskene jeg har blitt glad i her nede, kan det hende at jeg ikke kommer til aa se igjen. Men, jeg har jo bestemt meg for aa bli 2 maander ekstra, saa detta trenger jeg ikke bekymre meg for enda!

Saa, hva har jeg gjort siden sist? Det er jo Argentina jeg er i, saa det har jo selvfolgelig vaert flere asadoer, mere biff, og mere rodvin. Og fotball (hoff, skal komme tilbake til det). De menneskene jeg er med er for det meste folk jeg har blitt kjendt med gjennom Bryan og Elise. Og ei av de er ei argentinsk jente som heter Rocie (eller Ro, som ho blir kalt). Ho inviterte oss til en asado hos faren sin, som bor et stykke ut av byen. Jeg trodde for vi dro at det ville vaere som aa dra paa landet hjemme, altsaa type Vreimsida, men det var ikke akkurat saann. Faren hennes bor i et omraade som er litt for de rike, hele omraadet er inngjerda og bevokta. Og de fleste husa der er feriehusa til folk som bor inne i byen. Altsaa ikke helt Vreimsida.....men siden foreldra hennes er skilt, har faren bosatt seg der ute. Uansett, en helt fantastisk asado, med mye god mat, og en helt fantastisk pappa. Der kom vi, 2 billass med omtrent bare utlendinger (2 amerikanere, 3 colombianere, 1 fra Venezuela, 1 italiener, 1 nordmann og 2 argentinere), og han mata oss alle med nydelig kjott i alle varianter. Med instruksjon om hva som var hva, og hvordan detta skal gjores. Og vi blei saa mette, at det var egentlig ikke godt..... Og etterpaa sang han og spilte gitar for oss. Vi fikk utdelt sanghefter, og maatte gjerne vare med aa synge hvis vi ville! Noe som er litt vanskelig naar du ikke helt er med paa spraaket, og du aldri har hort sangen for......men vi provde!

Ogsaa har jeg faatt meg en norskelev! Bryan fant en annonse om en fyr som leita etter norsklaerer, og jeg ringte han. Det viste seg at det er en 30 aar gammel argentiner, som har norsk kjaereste, og akkurat hadde kommet tilbake fra 3 maander i Norge. Han skal tilbake i november, og han vil gjerne prove aa laere litt norsk til han skal tilbake. Og han er helt topp! Guille heter min flittige elev. Vi har ikke hatt saa mange timer enda, men de vi har hatt har vaert bra for oss begge. Jeg tar ikke betalt, det blir litt mer at vi gjor hverandre en tjeneste. Jeg prover aa lare han litt norsk (han har en laerebok han kjopte i Norge), og saa snakker vi litt spansk innimellom, slik at det blir litt trening for meg ogsaa. Det gaar forsatt fryktelig seint naar jeg snakker, saa det er godt aa ha en person som er tolmodig og vet hvordan det er aa laere et nytt spraak. Man kan ofte se paa folk at de kjeder seg naar man snakker med de, for det kan ta litt tid for man kommer fram til det man vil si..... Hvis man da ikke allerede har mista de helt...... Men Guille er tolmodig.

En annen ting som har skjedd, er at mommo gikk bort. Jeg var jo litt forberedt paa at det kunne skje mens jeg var borte, men allikavel er det jo veldig trist naar det skjer. Naar man er 94 aar er det helt naturlig, men det er rart aa vaere paa andre sida av jorda naar familien gaar igjennom noe saant. Skulle onske jeg kunne vaert hjemme akkurat da, spesielt for mamma og Birte, men det har jeg allerede sagt til dere. Jeg har folk rundt meg her som tar vare paa meg, og jeg vet dere har hverandre hjemme.

Saa til vaart lille "eventyr" til Rosario forrige helg. Lordag 5. september skulle Argentina spille VM-kvalifiseringskamp mot Brasil. Detta var STORT! Argentina har ikke spilt bra i det siste, og er i fare for aa ikke komme til VM. Hvis de vant denna kampen, ville plassen vaere sikra. Kampen skulle spilles i Rosario, Argentinas 2. storste by (eller 3. storste, detta krangler de om), som ligger en 4 timers busstur vest for Buenos Aires. Landskamper spilles som regel i Buenos Aires, men siden banen de bruker her er hjemmebanen til River Plate, som er hovedfienden til Boca (Maradona sitt lag) var detta et problem for madonnan Maradona. Han mener grasset ikke er som det skal, men det er jo bare tull......Saa kampen blei spilt i Rosario, og detta var befolkningen der i ekstase for! Og hele billettsystemet er helt utrolig. For det forste saa vet ingen noenting om hvor og naar de begynner aa selge billetter. Vi fikk hore at det var ikke mulig aa kjope billetter i Buenos Aires, med mindre du har et spesielt kredittkort (detta kredittkortselskapet har akkurat inngaatt en ny avtale med fotballforbundet, og nesten ingen har detta kortet.....sannsynligvis et triks for aa faa flere til aa skaffe seg detta kortet....) Men alt detta viste seg seinere aa ikke stemme. Saa da var losningen; reise tiiidlig til Rosario for aa staa i ko over natta for aa faa de billigste billetter. Vi tenkte forst aa staa i ko for aa faa billetter paa brasiliansk side, for det trodde vi var lettest. Saa viste det seg at man maatte ha brasiliansk pass for aa kunne kjope dissa billettene, saa det maatte vi gi opp. Saa saa vi paa nyhetene at folk hadde begynt aa campe utafor stadium fra mandag (kampen var lordag og billettene blei lagt ut for salg fredag!), saa istede for aa reise torsdag ettermidaag, dro vi onsdag natt. Saa kl. 03.15 tok Elise, Bryan og jeg bussen til Rosario, satte fra oss bagasjen paa hostellet, sov en time, aat frokost, og var i koen for kl. 10 torsdag morgen. Billettsalget starta fredag kl. 09. Og det var tusenvis av mennesker der da vi kom! Alle med telt, de hadde vaert der en stund. Saa vi slo oss ned i enden av koen, litt skeptiske til om vi kom for seint. Og ingen visste hvor mange billetter som ville bli solgt ved stadium. Noen sa 2000, noen sa 6000, noen sa 8000. Vi blei litt letta da folk begynte aa slaa seg ned bak oss i koen, folk hadde haap. Og 2 av de blei vi gode venner med, der vi satt og venta. Martin paa 18, og Luis paa minst 65. Martin delte teen sin med oss, vi ga han peanutbutter-jam-sandwitch (som jeg har laert alle barn i USA spiser..), og kona til Luis kom med ferke bakevarer til mannen sin, og han delte med oss. Vi spilte kort og kosa oss (selv om det var litt kaldt...), og tenkte at det her skal vi klare. Saa, plutselig, hadde alle pakka ned telta sine, uten at vi saa det (fordi det naermeste stooore teltet, sperra hele utsikten) og alle sprang mot billettlukene! Saa det var bare aa grabbe med seg det vi hadde av eiendeler og prove aa holde oss samla og sprige med! Og vi kjempe oss fram mange plasser. Plutselig sto vi ved siden av folk som hadde vaert der et dogn lenger enn oss, og vi fant ut at det var lurt aa si at det hadde vi ogsaa, hvis vi blei spurt....Saa tilvaerelsen med kortspill og kos forvandla seg til aa staa som sild i tonna, bli pressa fra alle kanter, og det var plutselig veldig varmt. Ogsaa bevegde koen seg igjen, og da var det bare aa springe med. Vi mista den eldre Luis paa veien, vi vet ikke om han ga seg eller ikke, men Elise, Bryan, Martin og jeg klare aa holde sammen. Og tida gikk der vi sto tettpakka. Plutselig var klokka 21. og det begynte aa regne. Og det regna ikke litt, det holja ned og tordna og lynte! Saa da klokka passerte 22, var vi kliss vaate, isklade, fryktelig trotte og fullstendig tappa for mot. Og tanken paa at vi hadde over 12 timer igjen, gjorde at vi kom til den kloke beslutningen om aa gi opp og dra tilbake til en varm dusj paa hostellet og sove. Men det var ingen lett avgjorelse. Vi hadde billetten innen rekkevidde, og det vet vi, for Martin blei, og han fikk kjopt billett...Men, vi ga oss. Og det var lurt, for ting blei ikke bedre naar natta kom.....Da vi ga oss, ankom Maria og Felipe Rosario (vaare 2 colombianske venner). De provde aa ta over plassen vaar i koen, men de ga ogsaa opp siden det regna saa voldsomt. Vi tenke at vi faar heller prove aa kjope billetter dagen etter, men da til en litt dyrere penge (noe som ikke ville vare saa ille, siden billettene kosta under 100 kroner) Men den gang ei. Vi provde, eller Felipe og Bryan provde, jeg ser visst for turist ut......og til og med colombianske Felipe snakker for anderledes spansk til aa kunne faa lokal-pris.......For aa gjore denna alt for lange historien pittelitt kortere saa endte det med at Bryan fikk tak i en billett til 600 kroner, for etterpaa aa bli frastjelt denna billetten av politiet. De pressa han opp etter murveggen, holdt armene hans, sa "vaer stille og ikke lag noe oppstyr", og "gi oss billetten". De paasto de mente han solgte billetter, men det vet de han ikke gjorde, for han hadde rett for spurt den samme politimannen om han visste hvor man kunne kjope billetter. (For de er med paa det, det visste vi. Tidligere den dagen fortsalte en mann at da billettsalget var i gang, fantes det en dor med en ringeklokke, og hvis man ringte paa den ville en politimann kjope billetten for deg for den dobbelte prisen. Men detta visste jo ikke vi da....) Saa politiet tok billetten hans, og sannsynligvis solgte den paa nytt etterpaa. Saa fulle av frustrasjon over argentinsk fotball og korrupsjon og mangel paa regler, ga vi ga opp, tok paa oss brasilianske farger, og dro til en brasiliansk bar og heia paa Brasil! Og de vant! Ha! Der fikk de den.....selv om jeg maa innromme at jeg fortsatt heia paa Argentina.....
Slitsom helg, mye venting, gaaing, lite sovn. Men vi hadde en veldig fin tur allikavel! Martin ba oss til asado hjemme hos familien sin paa sondag, og vi dro dit. Han bor i utkanten av byen, og de er ikke av de rikste. Men allikavel, der diska faren opp med kjott osv til oss alle. Og han hadde en fantastisk familie! Bestemor, tanter, onkler, kusiner, og hunder i haugevis. Og en veldig sot lillesoster, som mente at Elise, Maria og jeg var de fineste jentene ho noen gang hadde sett. Saa vi var venner med Argentina igjen.....Saa om ikke annet saa fikk vi nye venner, og vi laerte mye om det argentinske fotballsystemet. det var ogsaa litt goy aa ha vaert med paa, vi var de eneste ikke-argentinerne i hele koen, det er jeg rimelig sikker paa. Saa mer lokal kan man ikke bli tror jeg......

Ellers gaar det i det samme paa jobben. Skjonner mer og mer av det Jose Luis prover aa fortelle meg, og jeg foler jeg er litt mer til hjelp. De utvider litt om dagen, og de har ansatt 2 nye, pluss at det er 2 nye frivillige. Alle dissa jobber for det meste ute blandt klientene, mens jeg er paa kontoret med resten av administrasjonen. Jeg jobber fortsatt 3 dager i uka, og har spansk de 2 andre dagene.

Naa gaar jeg bare aa gleder meg til neste fredag, da Rikke, Signy og Ingebjorg kommer paa besok. Det skal bli saa stas aa endelig se noen gode gamle ansikter igjen!! De blir i 3 uker, vi har ikke planene helt klare enda, men haaper vi faar besokt Iguazu og ogsaa tatt en tur til Uruguay. Ogsaa maa jeg jo vise de den fantastiske byen jeg bor i! Saa det blir vel flere asadoer, mere rodvin, mate-smaking, og kanskje, bare kanskje, en fotballkamp.... Jeg gleder meg!!

Haaper det staar bra til med alle dere der hjemme. Det at jeg har bestemt meg for aa bli til desember, betyr ikke at jeg ikke savner dere der hjemme. Jeg er bare ikke helt der jeg vil spraakmessig enda, og har ikke sett det av landet jeg vil se, saa da blir jeg 2 maander til. Tida gaar jo saa fort! Og vips er det jul, og jeg er hjemme igjen! Med litt vondt i hjerterota etter aa ha forlatt mange bra mennesker.....

Besos.

En ny maaned har gaatt, og det er paa tide aa ta seg sammen igjen. Vinteren kommer og gaar, og akkurat naa har det vaert ganske kaldt igjen. Jeg har kjopt meg vinterjakke, saa jeg fryser ikke lenger, og jeg har ikke vaert mer sjuk. Tror det var en lur investering. Det er ganske underholdende aa se paa folk paa gata som har kledd seg som om de skulle paa polfaring, med skjerf tulla rundt hodet og med lue, saa det eneste du ser er oynene deres (gjerne med munnbind ogsaa...). Og det er kanskje +2 grader...... De vet ikke hva ordentlig vinter er!! Naa skal det sies at husene deres ikke er isolert paa norsk vis, saa det blir ganske kaldt inne, og jeg har fryse jeg ogsaa, men allikavel, de skulle bare visst!

Oki, jeg slutta sist med familiebursdagsfeiringa til Paula. Og dagen etter var det vennenes tur. 20 av Paulas naermeste venner var paa besok hos oss.Til aa begynne med satt jeg ganske stille, og provde aa skjonne litt av det de sa, noe som ikke var saa suksessfult, siden de prater fryktelig fort, og gjerne i munnen paa hverandre. Men plutselig var jeg virkelig the center of attention, den blonde jenta skulle sporres om alt! Hva syns du om Argentina, hvilken type musikk liker du, syns du argentinske gutter er kjekke, hva spiser dere i Norge, hva pleier dere gjore i Norge, faar dere penger av staten dersom dere ikke har jobb?? (noe som kom opp siden jeg fortalte at jeg mista jobben), er haaret ditt ekte, er alle i Norge blonde, hvor kaldt er det i Norge, hvor varmt kan det bli om sommern, hvordan fungerer skolesystemet, hvorfor er dere saa flinke i engelsk......osv. Han ene fortalte meg at de er ofte veldig interresert i aa hore hvordan det er i andre land, for mange av de er ikke saa begeistra for Argentina, og ville gjerne reist til et anna land, men det er som regel noe de ikke har muligheten til. Det finnes mye misnoye blant befolkningen her, noe som ikke er saa rart i et land som Argentina, med korrupsjon osv. 25.juni var det valg her, og da kunne man se at ting fungerer litt annerledes enn det gjor i Norge. I forkant av valget var det mye marsjering i gatene, og en dag Beatriz og jeg var ute og gikk i byen, kom vi over en stor markering av ett eller anna slag. Toget var paa storrelse med et 17.maitog hjemme, og vi lurte paa hva de marsjerte for. Beatriz stoppa noen av damene som tok del i markeringa, og da ho spurte dem hva de marsjerte for, visste de ikke helt. Det hadde noe med Kirchner og gjore, men de visste ikke om det var for, eller i mot. Det sier litt om hvordan det fungerer her. Politikerne drar ut til de fattige omraadene, sier at dersom du stemmer paa meg, skal jeg gi deg mat for en uke, eller hva det naa er de bestikker de med...... Og da jeg spurte laereren min om hvem han skulle gi sin stemme, svarer han at personen han stemmer paa faar hans stemme fordi han vil gjore minst skade, ikke fordi han mener denne politikeren vil gjore en god jobb. Da det viste seg at opposisjonen vant, sa Martin, laereren min, at naa skulle han flytte til Norge. Han har begynt aa venne seg til kulde her nede, han har laert noen ord paa norsk etter aa ha sett Max Manus, og han er fryktelig oppgitt over sine landsmenn som kunne stemme frem dissa menneskene. Saa hvis noen vet om en ledig jobb som spansklaerer, saa vet jeg om en flink en som trenger jobb

Bortsett fra valget, har det store samtaleemnet den siste tida vaert svineinfluensaen. Den kom jo ganske tidlig hit, og etter at jeg skreiv sist blei hysteriet litt vaerre. Det var snakk om at de skulle erklaere unntakstilstand, slik som de gjorde i Mexico. Men siden dette var akkurat da valget skulle finne sted, og fordi en slik beslutning ville gitt alvorlige okonomiske konsekvenser, blei det ikke gjort. Eugenia fortalte meg at i et valgdistrikt blei det tatt en beslutning om aa holde valget utendors, slik at smittefaren skulle reduseres. Dette resulterte i at en gammel mann mista livet, som en konsekvens av at han hadde maatte vente utendors i kulda i en lengre periode. I stedet for aa stenge alle offentlige steder for en periode, slik de gjorde i Mexico, tok de her beslutningen om aa ta elevene ut i vinterferie 1 uke for de egentlig skulle. Og de fleste aktiviteter der mange barn samles, blei avlyst. Dette gjaldt ogsaa universitetene, saa jeg kjenner flere internasjonale studenter som var redde for at de ikke skulle faa tatt eksamenene sine for de skulle dra hjem. Men saa vidt jeg vet, loste det seg for alle. Noen eksamner blei gjort om til hjemmeeksamner, i stedet for skoleeksamner. Apotekene var fullstendig utsolgt for antibac i alle varianter, og da de fikk inn nye parti, blei det satt restriksjoner paa at det bare var tillatt aa kjope 2 flasker antibacgele per person. Og det er ikke uvanlig at folk gaar med munnbind. Ellers var det en del utesteder, restauranter osv, som holdt stengt i noen uker. Og en dag kom Beatriz til meg paa jobb og fortalte at alle de andre stedene frivillige jobber var stengt, saa ho lurte litt paa om jeg ogsa skulle holde meg hjemme og innendors i en ukes tid. Grunnen til at de andre frivillige ikke jobba lenger er at de jobber med barn, men siden jeg jobber paa et kontor med bare noen faa andre mennesker, fikk jeg fortsette aa jobbe. Litt kjedelig aa holde seg inne i leiligheten i 1 uke! Da jeg kom paa jobb neste dag, viste det seg at Jose Luis, regnskapsforeren jeg jobber med, var blitt sjuk, og de mistenkte svineinfluensa, saa han maatte holde seg hjemme i minst 1 uke (noe det ikke viste seg aa vaere, det var bare vanlig influensa). Saa da blei det til at jeg tok noen dager fri allikavel. Men jeg slapp aa holde meg innendors. Jeg dro i stedet til Rosario sammen med franske Vianney, der broren hans har studert i ett aar, og naa skulle til aa vende nesa hjem igjen til Frankrike. Jeg likte Rosario veldig godt, er en mye roligere by enn Buenos Aires. Vi aat biff paa en av de lokale restaurantene og lille-finger-hilste paa den gamle, koselige mannen som eide restauranten (han var redd for svineinfluensa, saa vi kunne ikke hilse med kyss paa kinnet som man vanligvis gjor, vi matte hilse med lillefingern), drakk god rodvin, hadde asado(altsaa grillfest, eller, trenger ikke vaere fest, men det aa spise grillemat) ved elva, vandra rundt i byen, kikka paa landets flagmonument som er i byen, gikk forbi fodestedet til Ernesto Guevara (eller Che, om du vil) som var noen faa hus lenger ned i gata fra der Yvess, broren til Vianney, bodde. Likte meg veldig godt i Rosario, og har allerede bestilt overnatting der i september sammen med Elise og Bryan, da Argentina skal spille mot Brasil i byen (kampen er flytta fra Buenos Aires til Rosario, fordi Maradona ikke liker banen landslaget spiller paa i B.A. Det kan ha noe aa gjore med at Monumental er hjemmebanen til Bocas erkerival; River......) Saa jeg vil vende tilbake, og da er det forhaapentligvis litt varmere i vaeret ogsaa!

Ellers feira vi bursdagen min 22. juni. Den blei feira med familien og Bryan og Elise. Eugenia lagde fantastisk mat, som vanlig. Jeg fikk kake, gaver, og bursdagsang paa baade engelsk og spansk. Ogsaa fikk jeg noen telefoner hjemmefra, og det er alltid hyggelig Foltes ikke som en vanlig 22. juni, det pleier vaere nyplukka jordbaer fra Langkaashaugen, og gjerne shortsvaer, men som forste bursdagfeiring utenlands, hadde jeg det veldig fint. Og det er ingen her som tror paa at jeg er 26, og det syns jeg er helt greit!

Selv om det er relativt kjolig ute, har vi hatt flere asadoer. En stor en hos ei amerikansk jente, som visstnok maa vaere veldig spesiell, for ho har faatt ett stipend som det er veldig vanskelig aa faa, og dermed har ho en veldig fin leilighet i den hippe delen av byen, med en svaaaer veranda. Og en svaaaer parilla (grill). Og her smakte jeg det beste kjottet jeg noen gang har smakt! Fikk vite etterpaa at denna type kjott er det kjottet som blir produsert for aa eksporteres, saa det er av det dyre slaget. Men det er forsatt ikke dyrt....verdt hver krone spor du meg! Og noen dager etter maatte vi teste parillaen paa verandaen i den nyinnflytta leiligheten til Bryan og Elise, noe som betydde enda mer god mat og rodvin. Og i gaar var det meksikansk mat lagd av en colombianer i den samme leiligheten. De bruker ikke saa mye sterkt krydder her nede, saa det var veldig godt aa spise sterk mat igjen (selv om Elise mente den var i sterkeste laget og trengte masse vann, og franskmannen begynte aa svette).

Ellers maatte jeg forlate landet i forrige uke for aa fornye visumet mitt, saa da blei det en dagstur over til Colonia i Uruguay. Baatturen tok 3 timer, og med straalende vaer vandra jeg rundt i den gamle kolonibyen. Veldig annerledes enn Buenos Aires, med stille og rolige gater. Jeg kunne veldig gjerne tenkt meg og tilbragt mer tid i Uruguay, har hort at det skal vaere veldig fint oppover kysten. Men det faar bli en anna gang!

Jobbmessig er det som for. Jose Luis plaprer i vei, og jeg skjonner ett ord i ny og ned. Men har laert meg noen av de okonomiske termene, saa jeg henger litt mer med. Fikk hore her om dagen at de to Harvard-studentene som ogsaa er det, Jason og Dana, som snakker flytende spansk, sliter med aa skjonne hva Jose Luis sier. Saa det er ikke bare meg! Han er visst vanskelig aa forstaa. Men han gjor opp for det med aa vaere en veldig hyggelig mann (tror jeg da, jeg vet jo ikke helt hva han sier....)

Den helga her har jeg et lite haap om aa komme meg paa konsert med et band fra Uruguay som jeg har fatt veldig sansen for, nemlig det velkjendte La Vuela Puerca (iallefall i Argentina). Har faatt med meg Elise og Bryan, men vi har ikke billetter enda, saa vi faar se om det blir noen av.

Thats it for now! Haaper alle har det bra hjemme, og nyter norsk sommer. Dere horer vel fra meg igjen om ca. en maaned.....

Nos vemos!

Da tok det en ny maande for jeg klarte aa oppdatere bloggen, noe som betyr at jeg har alt for masse aa skrive......where to begin?

Oki, jeg begynner med vaeret. Da jeg kom var det fortsatt litt sommer, og man kunne fortsatt gaa i shorts. Det kan man definitivt ikke naa. Det var en periode temperaturen laa rundt 0 om morgenen, og det kom frostroyk ut av munnen min. Da jeg passerte uke 6 i Buenos Aires, hadde jeg forkjolelse nr. 3. Det er ikke normalt. Dette var kanskje et resultat av at jeg ikke hadde tatt med meg de varmeste klaerne mine, og kanskje froys litt, samtidig som det er mye forurensing i denne byen, pluss det faktum at kroppen min ikke er vandt med vinter i juni. Den siste uka har temperaturen heldigvis stige litt igjen, og regn er det ikke mye av. Jeg har vaert her i 2 maander, og det har regna 1, toppen 2, ganger. Saa med mye sol skal jeg ikke klage.... Selv om det var litt bittert aa hore om den voldsomme varmen som var hjemme i pinsehelga.....menmen, jeg er i Buenos Aires! Og i Buenos Aires er det masse goy aa finne paa:

Ny fotballkamp, den gangen her var det VM-kvalifisering mellom Argentina og Colombia. Og hoydepunktet var selvfolgelig aa se Maradona! Argentina spilte ikke veldig bra, men de vant 1 - 0, og vi var fornoyde. Men vi var litt skuffa over stoynivaaet. Etter aa ha vaert paa 2 klubbkamper, der fansen synger og huger som gale, hadde vi venta at det skulle vaere ENDA mer liv under en landskamp. Men det var det ikke. Fansen er nok litt mer dedikert naar det er klubblaget deres som spiller. Men for all del, det var verdt de 250 kronene. Bare aa se Maradona er verdt 250 kroner!

Saa dro vi paa Divididos konsert. Dividisos er et argentinsk rockeband som har eksistert siden 1988, og er veldig populaere her. Eugenia har en cd, saa jeg fikk hort litt av musikken deres for vi dro, og jeg laerte meg refrenge paa en av slagerne, Salir a comprar. Som dere sikkert alle har hort... Konserten var i El Teatro Flores, et gamelt, lite teater, og den storste opplevelsen var igjen aa observere publikum. Ikke akkurat som publikum paa Postgirobygget-konsert i Sommarland......
Etterpaa dro vi paa en liten tangobar Paola hadde oppdaga, der lokale artister synger og spiller tangomusikk. Stedet er veldig lite, og det er stort sett porteños (innbyggerne i Buenos Aires) som gaar dit. Man faar virkelig folelsen av aa vaere tett paa musikerne, og siden jeg var den eneste blonde, fikk jeg dedikert en sang til meg, da han ene sang en sang som hette Qué tal rubia (som betyr hvordan gaar det blondie). Veldig koselig sted, dit vil jeg dra igjen!

Forrige helg bestemte Luca og jeg oss for aa dra til nasjonalparken El Palmar, som ligger paa grensa til Uruguay, 6 timer med buss fra B.A. Forst dro vi til den lille byen Colón, som er veldig populaer bland argentinere om sommern. Byen ligger ved elva, og har flere fine strender. Naa om vintern var det ganske stille der, fikk litt folelsen av aa vaere i en stille brasiliansk by. Men det var fine strender, veldig hyggelige mennesker, god mat og vi smakte paa baade lokal vin, ol og ost. Dagen etter tok vi bussen til nasjonalparken. Det vil si, vi gikk av bussen paa hovedveien, og skulle egentlig gaa 12 km til campen i parken. Med kanskje 10 kilo paa ryggen. Jeg var fryktelig positiv, og mente at det her skal vi da klare. Men da en bil med et veldig hyggelig par stoppa og spurte om vi ville sitte paa til campen, sa vi ikke nei. Det er ikke vanskelig aa faa haik i nasjonalparker fant vi ut, og alle er saa fryktlig hyggelige. Er som jeg alltid har visst, treffer man folk paa landet er de alltid saa mye mer hjelpsomme!!
Vi sov i telt, noe som var fryktelig kaldt. Jeg laa i sovepose, hadde ullundertoy fra topp til taa, bukse, tre gensere, ullvangsokker og sokkene Hanne strikka til meg, og jeg froys fortsatt. Men det blei heldigvis litt mildere neste natt, saa da gikk det bedre. Vi gikk mye, fikk haik og prata med hyggelige mennesker, saa masse palmer og andre buskevekster, fugler i mange farger, noen litt skumle dyr utafor teltet om kvelden, ligna litt paa grevling og de kommer fram naar det er morkt og inntar campen (men de er ikke farlige), aat banana con dulce de leche, drakk fernet og cola og generelt noyt stillheten og sola. Goy aa se noe anna enn bare B.A!

Naar det gjelder jobb, er jeg forsatt hos Entre Todos. Jeg har vaert med ut aa besokt en bankito (det er det de kaller gruppene som tar opp laan sammen), og vaert med paa sermonien der de mottar sjekken. Det er en stor ting for dem, de tar hverandre i hendene og avlegger en slags ed, der de lover hverandre aa gjore det de kan for aa hjelpe hverandre osv. Den jeg var med paa var ganske folelsesladd. De hadde med seg ei ung jente som akkurat hadde blitt mor, og ho skulle for forste gang starte opp noe for seg selv. Ho var veldig takknemlig for at de inkluderte henne i bankitoen. Jeg har blitt lova at jeg skal faa vaere med paa en ny tur ut i lopet av de neste ukene, og jeg gleder meg allerede til det. Ellers sitter jeg for det meste paa kontoret, og sliter litt med spansken.... Men de er fortsatt fantastiske mennesker de jeg jobber med.

Jeg har fortsatt spansk 1 gang i uka, men forrige torsdag fortalte laerern min (som eier skolen sammen med en kompis) at de maa legge ned pga okonomiske problmer. De er ikke businessmenn, de er laerere, og de er slitne av aa kjempe i mot. Det er veldig trist, for de er saa flinke og alrighte mennesker. De stenger om 3 uker, noe som betyr at jeg maa ta alle timene jeg har betalt for innen den tid. Altsaa maa jeg ha mer enn 1 gang i uka de neste ukene, noe jeg kanskje burde hatt hele veien.....
En annen faktor som kanskje kan hjelpe spansken min, er at de fleste av menneskene jeg har vaert med til naa, som jeg kanskje har stotta meg litt til spraakmessig, har reist. Det er selvfolgelig veldig trist at de ikke er her lenger, og jeg savner de allerede, men hvis jeg skal se positivt paa det, saa tvinger det meg til aa klare meg paa egen haand, og dermed maa jeg snakke mer. En av hovedgrunnene til at jeg er her, er jo at jeg har lyst til aa laere meg spansk!

Ellers er nabolaget mitt infisert av svineinfluensa. Flere skoler har vaert stengt i ukesvis, og her om dagen mista ei 10 maander gammel jente livet. Men vertsmor tar det ganske med ro, og jeg merker ingen form for panikk. De sier at den ikke er saa farlig som de i begynnelsen trodde, saa da tror jeg paa det, og tar det hele ganske med ro.

I gaar feira vi 21-aars dagen til Paula, den yngste av "sostrene" mine. Feiringa var med familien, og vi aat nydelig kylling med soppestuing og gulerot-ettelleranna. Eugenia er veldig flink til aa lage mat! Idag skal det feires med venner, saa da er det pizza paa menyen.

Saa naa skal jeg hjelpe til aa forberede bursdagsfeiring.
Feliz cumpleaños Paulita!!

Jess, det tok litt lang tid for jeg kom i gang med en blogg. Tida bare flyr, og det skjer saa mye, saa har ikke faatt tid til aa sette meg ned og fikse det her for naa. (skylder paa det jeg...) Men bedre seint enn aldri, og for meg som skal vaere her en stund, gjor det da ingenting!

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, og de fleste av dere har jo allerede hort en del. Jeg har kommet til en helt fantastisk familie, bestaaende av Eugenia (mor), Paula (20), Eva (27) og hunden Brida (8). Eugenia er fra Colombia, har bodd mange steder rundt om i verden, siden eksmannen (argentiner) jobba i Coca Cola, og Eva er fodt i Spania. Men de har bodd i Buenos Aires i 22 aar, saa de er aa regne som argentinere.

De forste 4 ukene gikk jeg paa spanskkurs paa Alem Spanish School (virkelig aa anbefale, hvis noen andre skulle finne paa aa ta turen). Naa har jeg begynt aa jobbe, og har spansk bare en gang i uka. Den forste uka vandra jeg mye rundt i byen paa egenhaand og gjorde meg kjent med byen. Veldig mye fint aa se paa! Ikke helt lett aa finne fram i begynnelsen, og kollektivtransporten trenger man noen dager for aa finne ut av. Og hele bussystemet er basert paa at man maa betale med mynter, noe det virkelig er manko paa i den byen her. Folk staar i ko i timesvis for aa veksle til seg mynter, og er de heldige klarer de kanskje aa lure til seg 5 pesos. Som holder til 1 1/2 tur for meg til jobb.....( Saa, Ingrid, hvis det hadde ligge 25 centavos, som tilsvarer ca. 50 ore, paa bakken her, saa hadde jeg boyd meg ned for aa ta den opp!:P)

Ellers har vi vaert paa 2 fotballkamper, Boca - San Lorenzo og River Plate - Jujuy. Veldig morsomt! Og naa prover vi aa faa tak i billetter til Argentina - Colombia 6. juni. Kampene i seg selv var kanskje ikke dritbra, men stemninga derimot! Norske supportere kan jo bare gaa aa legge seg.....veldig imponert over engasjementet deres!
Jeg har ogsaa besokt en estancia (ranch) i San Antonio de Areco. Veldig annerledes enn inne i storbyen, rolig, og veldig fint. Minner litt om hjemme. Hvis dere kommer paa besok mamma, saa skal jeg ta dere med dit. Da kan du ri paa hest!!:P Eller saa kan vi andre ri, mens du gaar rundt aa sier "aaa, gosh, sjaa paa dom fine blomstran!". Tror alle kan kose seg der...

17. mai blei feira med champagnefrokost hos Rikke og Celine. Vi var 7 norske som hadde et stort behov for aa markere dagen, og med oss hadde vi en haug med andre nasjonaliteter. Eggerore, potetsalat, rokt laks, pastasalat, spekemat, brunost, melkesjokolade, norsk lakris og hjemmelagd kringle var noe av det vi kosa oss med. Etterpaa dro vi paa besok i den norske ambassadeboligen, sammen med mange andre nordmenn og argentinere med norsk bakgrunn, og der var det mere mat, kaker, norske sanger og barnetog. Jeg var ogsaa saa heldig at jeg fikk en telefon fra jentene i Parkveien paa morgenkvisten, og de sang "Ja, vi elsker" for meg. Det var en perfekt start paa dagen! Saa med en taare i oyekroken, dro jeg avgaarde paa champagnefrokost. Dere er virkelig best i verden!

Ellers har jeg naa begynt aa jobbe. Bedriften heter Entre Todos, og er en mikrokreditt organisajon. De laaner ut penger til fattige mennesker som ikke har sjans til aa faa laan i en vanlig bank, slik at disse menneskene kan faa muligheten til aa starte opp en liten bedrift, og paa denne maaten forbedre livene sine. Jeg skal for det meste hjelpe til med administrative ting, akkurat naa er jeg satt til aa laere meg det nyansaffede microfinans-programmet deres, slik at jeg sammen med regnskapsforeren (som ikke kan engelsk, og manualen er paa engelsk...) skal lage en finansiell plan for de neste 3 aara. Detta byr paa utfordringer naar man ikke kan saa mye spansk enda!! Men Jose Luis er fryktelig hyggelig, saa det skal nok gaa bra. Jeg haaper ogsaa at jeg etterhvert kan faa vaere med ut aa se hvordan dette fungerer i praksis. Jeg har allerede vaert paa besok hos en klient, en dame som har startet opp en sukkertoyfabrikk i hjemmet sitt. Her har ho satt hele familien i arbeid, samt en del av ungguttene i nabolaget, slik at de ikke skal henge paa gata. Denne dama er en av suksesshistoriene, og ho tjener i dag mer enn nok til aa kunne forsorge seg og familien. Ho fortsetter aa laane penger hos Entre Todos, slik at ho hele tiden maa betale tilbake en fast sum i maaneden. Paa denne maaten klarer ho aa spare seg opp litt penger, og ikke bruke opp det ho har til overs.
Jeg gleder meg til spansken blir bedre, slik at jeg kan faa enda mer utbytte av den tida jeg skal vaere hos Entre Todos. Tror det er mye spennans aa faa med seg der!

Jeg skal prove aa legge ut noen bilder, slik at de som ikke har facebook (deriblant deg Kenneth....) kan faa se noen av bildene jeg har tatt. Tror kanskje det kan bli en tolmodighetsprove, men jeg er villig til aa gi det et forsok.

Hasta luego!!